I årenes løp har mange stilt spørsmål om hvordan en som alt fra guttedagene uttrykte en ualminnelig sterk kjærlighet til landet sitt kunne bli landssviker. Hvorfor oppfordret han tyskerne til å angripe landet? Hvorfor gikk han på radio og «avsatte» landets lovlige regjering og utnevnte seg selv som regjeringssjef? Hvorfor samarbeidet han med okkupasjonsmakten? Og hvorfor bidro han til å sende jødene til dødsleire og unge nordmenn til østfronten? Selv forklarte han i rettssaken mot ham i 1945 at motivene for handlingene var «en brennende kjærlighet» til nordmenn og Norge, ikke maktsyke eller andre motiv som han ble beskyldt for. Han hadde fulgt det han mente var Guds vilje med en, nemlig å handle til beste for sine medmennesker. At han, som alltid hadde ofret seg for sitt folk og land, var anklaget for landssvik, så han på som en gåte. Han hadde jo, som han videre uttrykte det, vært Norges redningsmann under okkupasjonen.