Et storslått drama om gudsfrykt og overtro, lengsler og kjærlighet fra tiden da pesten truet med å legge Norge øde Kolbein veidemann trosser uværet og reiser til byen for å selge skinn. Svale, unggutten med det underlige utseendet, haster av gårde for å kjøpe en gave. To fremmede treffes i skjenkestua på torget, samtidig som Sunniva og Ragnhild er ute og finner tøy til en brudekjole. Ingen vet at kjærlighet og en skinnende mynt vil få veiene deres til å møtes ... «Hører du ikke hvem det er?» Ragnhild sto og trippet. «Nei,» hvisket Sunniva, men uhyggen bredte seg i hver trevl av kroppen. Den slanke skikkelsen, gropen i kinnet og håret stemte, men den stolte holdningen og de prektige klærne tilhørte en fremmed. «Mannen der borte må være en geistlig.» «Selv om jeg er blind, vet jeg at hørselen min ikke lyver,» sa Ragnhild fast, løftet hånden og vinket.