Boka "Tiggere"er et dypdykk i etterkrigstida i en liten kystby. Her møter vi unggutten i tanker, tolkninger og handlinger, sett i et tilbakeblikk fra en aldrende mann som går rotløs nede ved Middelhavets strender. Kontrasten kunne ikke ha vært større fra stunden i dag, og til en gutts oppvekst og undring. I mangel på så mangt var 1950-tallet optimismens tiår. Ordet tiggere forbindes lett med fattige mennesker fra Øst-Europa, som sitter med sine blikkrus, eller spiller falskt på en sprukken fiolin. Men begrepet er langt videre. Vi var alle tiggere enten vi hadde det vi behøvde, hadde mer enn naboen, og sto på det ene eller andre trinnet i rangstigen. Vi var preget av optimisme og likhet, og vi ville ha mer, vi tagg etter utviklingens gaver.