FORORD Den beste måten å introdusere denne romanen på er å gjengi et redigert utdrag fra Walter Percys forord, som han skrev da boken ble publisert i 1980: «Den beste måten å introdusere denne romanen - som ved min tredje lesning forbløffer meg enda mer enn den første - er kanskje ved å fortelle om mitt første møte med den. Mens jeg underviste på Loyola University i Chicago i 1976 begynte jeg å bli oppringt av en for meg ukjent dame. Det hun foreslo var absurd. Det var ikke det at hun hadde skrevet et par kapitler av en bok og ville komme på forelesningene mine. Det var at hennes sønn - som var død - hadde skrevet en hel roman tidlig på sekstitallet. En lang en, og hun ville at jeg skulle lese den. Hvorfor skulle jeg ville gjøre det? spurte jeg henne. Fordi det er en stor roman, sa hun.» Møt Ignatius Reilly. Han er intellektuell, ideolog, udugelig, arbeidssky og en fråtser. Han burde frastøte leseren med sine gigantiske gassutslipp, tordnende forakt og enmannskrig mot alle: Freud, homoseksuelle, heteroseksuelle, protestanter og den moderne tids assorterte overskridelser. Han kjemper konstant en tapende kamp mot sitt eget mage- og tarmsystem. Hans pyloriske ventil lukker seg regelmessig, som reaksjon på den moderne verdens mangel på ordentlig geometri og teologi. Percy fortsetter: «I årenes løp har jeg blitt veldig god til å slippe unna ting jeg ikke vil gjøre. Og fantes det én ting jeg ikke ville gjøre var det helt sikkert dette: Å lese et manuskript en ukjent dame sa var stort og - viste det seg - også var en utgnidd og såvidt leselig blåkopi. Men damen var hardnakket, og så ble det til at hun en dag sto på kontoret mitt og holdt fram det tunge manuset. Her var det ingen utvei, bare et håp om at jeg kunne lese noen sider som var dårlige nok til at jeg, med god samvittighet kunne slutte. Vanligvis kan jeg det. Det holder faktisk ofte med det første avsnittet. Min eneste frykt var at denne ikke var dårlig nok, eller muligvis god nok, til at jeg måtte lese