Det fins neppe et større sprang i menneskets utvikling enn da vi fikk kontroll over ilden. Den ga oss varme og beskyttelse. Den ga oss mat. Og lys i mørket. Den ga oss bålet. Og den ga oss Sankthans. Kvelden da vi brenner alt som er brennbart og slengt fra oss. Vi bygger bålet til himmelen og tenner på. Vi blir gamle. Vi blir nye. Vi blusser opp. I Sankthans skriver Erlend Wichne en slektshistorie i glørne fra et slikt bål. En slik kveld. Da vi brenner alt som ikke allerede har brent seg fast. Som for eksempel et landssvik. Og et feilslått oppgjør med dette landssviket. Det skjer på ny. Det skjer på ny hvert år, er det sant. Heile landet brenner i kantene. Restene etter arbeidet vårt går opp i røyk. De små bålene våre viser fram hvor menneskeheten bor. Vi flotter oss i lyset fra ilden. Vi flotter oss i lyset fra skjermene. Skyggene kaster seg mot fjellet bak ryggen på oss. Vi speiler oss i flammene på bålet. Det vi ser, er heile sannheten. Sannheten må alltid komme til syne for oss. Dette ser vi. Vi viser hverandre at vi ser det.]]>