Prinsessen av Clèves betraktes som den første franske kjærlighetsromanen og den første psykologisk-analytiske romanen. Det er en intens roman om følelser, og om å avstå fra følelser. Nå foreligger denne europeiske klassikeren for første gang på norsk, oversatt og med etterord av Anne-Lisa Amadou. «Aldri hadde hoffet hatt så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser. Madame Elisabeth av Frankrike som senere ble dronning av Spania, var begynt å legge for dagen et forbløffende vidd og den uforlignelige skjønnhet som skulle bli henne så skjebnesvanger. Maria Stuart, dronning av Skottland, som nylig hadde ektet Frankrikes kronprins, og som ble kalt «la Reine Dauphine», var fullkommenheten selv både på legeme og sjel: Hun var blitt oppdradd ved det franske hoff og hadde tilegnet seg alle dets utsøkte manerer. Hun hadde dessuten så mange medfødte anlegg for alle skjønne kunster, at tross sin unge alder skattet hun dem og forstod seg bedre på dem enn noen annen. Dronningen, hennes svigermor, og Madame, kongens søster, dyrket også poesi, teater og musikk. Frans den førstes forkjærlighet for diktekunsten var fremdeles levende i Frankrike; og siden kongen, hans sønn, dyrket legemets idretter, var alle fornøyelser representert ved hoffet; men det som gjorde dette hoffet så smukt og majestetisk, var dets store antall prinser og høye adelsmenn av enestående kvalitet. De jeg her vil omtale var alle, hver på sitt vis, sin samtids stolthet og pryd.»