Noen sier enhver får feie for sin egen dør eller at jeg er ikke min brors vokter. Lektor Frank G. Vegårdshei i denne barokke romanen uttrykker seg slik: "hver mann sin lever, sin arm, sin tarm". Når dette med lever er blitt borte i tittelen, skyldes det kanskje at den samme Vegårdshei meget tidlig tilstår at han er ansvarlig for at en alkoholiker fikk en flaske for meget. Men den gode lektor har mer på samvittigheten og mer på hjertet også, der han ligger på sykehus i bokens åpning og har gjennomgått en operasjon. Han var med i en bilulykke der den andre bilens fører døde mens Vegårdshei slapp med hjernerystelse. Og arvet enken. Så der er vi ved noe av sakens kjerne og kilden til lektorens strevsomme liv. Det bobler av innfall og humor i denne på mange måter tragiske romanen, om mannen som ikke ville være sin brors vokter, men likevel lever i en uavlatelig kamp med seg selv, sin ansvarsfølelse og skyldfølelse.]]>