En far og en sønn lever på grensen av det lovlige og sosialt akseptable. Løftet følger deres vandringer i fjellheimen og i byen og skildrer deres forsøk på å unnslippe, men også innfri samfunnets krav. De to stifter bekjentskap med institusjoner som barnevernet og fengselsvesenet. Men romanen handler først og fremst om å se den andre, etablere fellesskap og å oppleve kjærlighet. Løftet skildrer far og sønn-forholdet og det norske samfunnet med humør og moralsk alvor. Han tenkte at dette uttrykket "å gi faen" var bedre enn han tidligere hadde kunnet forestille seg. Å "gi faen" er en unnlatelsessynd, tenkte han. Nettopp ved å flykte fra et problem, ved å ikke ta det alvorlig, ikke gripe fatt i det, nettopp slik gjøres de onde handlingene. Ved å unnlate å ta ansvaret gir man det frivillig fra seg, og til hvem? Til faen, det vil si tilfeldighetene, jævelskapen, galskapen, alle de menneskene som bare tenker på seg selv ...