Huset til Eiliv virket så forlatt da jeg stanset, med fortrukne gardiner og nedrullede persienner. Hagen var ustelt; plenen burde vært klippet, det hjalp lite med en ennå ikke avblomstret syrinbusk og noen røde tulipaner langs kjellermuren. Jeg prøvde å huske siste gang jeg hadde vært i dette huset og kom til at det måtte ha vært en dag i julen 2009, for vanligvis pleide vi å besøke svigerfar i romjulen om han ikke hadde tilbrakt juledagene hos oss i Sarpsborg. Kanskje sto jeg der ved hagegjerdet et kvarter; jeg mintes varmen inne foran peisen og lukten av alminnelig norsk gran; Eiliv kunne naturligvis aldri tenke seg et juletre av plast. Magnus er for lengst skilt, men da ekssvigerfaren Eiliv dør, vekkes minnene til live. Ikke minst knyttet til Eilivs hus hvor også hans kone vokste opp. Vi blir med på en reise i og rundt en manns vei til seg selv, der dette huset blir viktig for så mange mennesker. Odd Klippenvåg har skrevet en undersøkende og åpen roman. Han skriver et finstemt språk og borer i hvem vi er og hvordan vi lever. For sin forrige bok, novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller, mottok han Ungdommens kritikerpris og Havmannprisen.]]>