Produktdetaljer
En levende åndsimpuls. Det er skrevet mange bøker om Hans Nielsen Hauges mange gjerninger. Arild Smeby er mest opptatt Hauges indre utvikling. Etter å måtte bryte med ei jente han var forelsket i, kom Hauge inn i en periode med tungsinn. Han mistet kontakten med den sterke kjærlighetskraften han beskrev i åndsopplevelsen året før. Det som hjalp han på sporet igjen var en dansk utgave om Johannes Taulers omvendelse fra den såkalte Mesterboken. Hauge beskrev selv virkningen slik: «et forklaret lys skinte i mitt hjerte, og den hellige skrift ble meg mer levende». Smeby setter denne boken inn historien om de skjulte kristne kretsene som forvaltet en levende åndserfaring gjennom Europas historie. Hauges liv innebar flere viktige endringer, og i fengselet fikk han et nytt og inderlig forhold til bønnen Fader vår. Etter det lange fengselsoppholdet fremstår ikke Hauge lenger som en opprører, men virker nå gjennom en forsonende kjærlighetskraft. Alt dette og mye mer er utdypet i Arild Smebys velformulerte og tankevekkende bok.
- Arne Øgaard, Mennesket 2025
Arild Smebys unike bidrag til historien om Hauge ligger i undertittelen om kristenlederens «indre livsvei og utvikling». Han prøver altså å tolke lekpredikanten inn i et psykologisk utviklingsskjema og se ham «som en del av en europeisk, mystisk åndsstrømning, inspirert av Den hellige ånd», som det står i innledningen. Dette er en vinkling som nok kan gjenfinnes hos enkelte andre kommentatorer også, men hos Smeby er den rendyrket og satt inn i en tydelig antroposofisk kontekst.
- Bård Hauge, Dagen
Da Hans Nielsen Hauge ble fengslet for siste gang, måtte han gjennomleve martyriet som han lenge hadde fryktet. Alt ble tatt fra ham. Kontakten med vennene, blekk, papir og bøker. Til slutt mistet han også helsen sin og forbindelsen til Gud. Der i fangehullet rant «Fader vår, du som er …» ham i hu. Den bønnen menneskesønnen hadde sagt de skulle be. For «Faderen vet hva dere trenger før dere begynner å be». Det Hauge trengte, var krefter for ikke å gå over i dødsriket, krefter til å utholde prøvelsene. I fengselet klarte Hauge å fornye sitt forhold til Gud. For meg virker det som om lidelsene og fornyelsen forvandlet Hans Nielsen Hauge og utvidet hans kjærlighet til også å omfatte sine fiender. En forsonende kjærlighetskraft var inntruffet. Slik kunne han etter fengselsoppholdet bruke begavelsen sin på en ny måte, til å skape forsoning og enighet i det nye Norge som skulle vokse fram rundt 1814.