Doktor Lundgren hadde jobbet uavbrutt hele natten. Side om side hadde personalet kjempet tappert for å lappe sammen de ødelagte kroppene.Da det hele var over og de endelig kunne tenke på å gå hjem og få litt hvile, fordi andre kom og overtok, kom doktor Lundgren bort til Elisa. Han ble stående og se på henne i noen sekunder. Så trakk han henne brått og uventet inntil seg. Hun la armene rundt livet hans og hvilte kinnet mot brystet hans. Slik sto de lenge, uten ord. Bare med hverandres varme og nærhet. Og plutselig klarte ikke Elisa å holde gråten tilbake lenger. I et helt døgn hadde hun vært nødt til å stålsette seg mot alle følelser. Opphøre å være menneske. Nå var det noe inne i henne som brast fullstendig. Totalt hemningsløst åpnet hun alle stengsler. Hun hulket så hun ristet, mens doktor Lundgren strøk over håret hennes med trette og ikke helt stø hender.Da hun ble roligere, skjønte ikke selv helt hvorfor hun gråt. Det var så mange følelser som plutselig slapp løs og ville ut. Fortvilelsen over situasjonen. Over de falne og de sårede. Og redsel for fremtiden. For det ukjente som nå ventet dem.]]>