L'Homme qu rit (Mannen som ler, 1869) er en av Hugos siste romaner og ble skrevet mens han bodde på Kanaløyene under sitt eksil fra Frankrike. Med det britiske politiske systemet fra begynnelsen av 1700-tallet som bakteppe forteller Hugo historien om en sideshow-utøver ved navn Gwynplaine, hvis forferdelig arrede ansikt (med vilje vansiret av tortur for å produsere et permanent glis) tvinger ham til å bli en entertainer. Når Gwynplaine etter hvert blir en holden mann, bringer han folkets desperate stemme til aristokratiets ører, med tragisk forutsigbare konsekvenser. I Mannen som ler er Hugo kompromissløst republikansk i tonen og produserer kanskje sin mest bitende og kyniske fortelling, hvor han fordømmer makteliten for all urettferdighet og umenneskelighet som ligger i deres opprettholdelse av klasseskiller, mens han gråter i mørket for det han håper er en uunngåelig forandring i horisonten. Resultatet er en patosladet tragedie.