Dette tiltakende mørket. Så ubønnhørlig og truende! For bare noen dager siden skjøt en intens lysstrime over gulvet da jeg våknet. Nå lar strimen fra glipen mellom gardinet og veggen seg nesten ikke skjelne, så ullen er den. Forresten er det ikke bare lyset som forandres, også lydene blir mattere. Jeg hører færre stemmer, og småfuglene synger knapt. Av og til går noen gartnere forbi for å rake løv i parken. De hoster i den rå luften, harker. Året er 1896. Den østerrikske organisten og komponisten, Anton Bruckner, ligger på dødsleiet. Blant de besøkende er nonnen Ida Buhz. Som ung værelsespike på Hotel Kaiserhof i Berlin, fridde hun til den da 67-årige Bruckner. I en dialog med Ida Buhz, erindrer Bruckner sitt liv; de mange nederlag og forsakelser og de få øyeblikk av glede og triumf når anerkjennelsen av komposisjonene omsider inntrådte.]]>