«Denne boken er så rik, så full av skarpe poetiske observasjoner, dynamiske bildeutvekslinger, og av dikterisk klokskap. Dette er litteratur på sitt ypperste, som i en estetisk gjennomarbeidet form byr på innsikt, og melankolsk trøst over alt vi skal miste. Men den er samtidig en hyllest til det vakre, skjønne og smertefulle som finnes. Gi den til en du setter høyt.» Silje Stavrum Norevik, Bergens Tidende«Espedal fornyer seg [formmessig] fra bok til bok. Bøkene makter å ta inn en fylde - et menneskeliv, døden, verden omkring - i Året på nye, ufoutsigbare måter. (...) Året er en kompleks tekstvev, som styrker og utvider et allerede betydningsfullt forfatterskap.» Tom Egil Hverven, Klassekampen                      «Tomas Espedal har skrevet en sorghistorie han ikke vil slukke. Om våren, det unge, kjærlighetens begynnelse. Om høsten, alderdommen, tapene, sorgen man må være i, drikke i eller slå seg ut av. Og om hvor nær våren og høsten er hverandre. Det er blitt bevegende litteratur.» Torborg Igland, Fædrelandsvennen                           «Det er blitt et insisterende, erfaringstett og livsnært stykke prosa som nærmer seg poesien i uttrykk og form. Det er også en hyllest til utholdenheten, at man skal tåle smerte og motgang i livet, men ikke uten kunst og skjønnhet. Jeg tror at man blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal.» Stein Roll, Adresseavisen «Tomas Espedal hører til blant de store i norsk samtidslitteratur. (...) Den nesten lyriske formen han har valgt denne gangen fungerer fint hos en forfatter som har sin styrke i å skildre kjærligheten prosaisk. Dante løftet kjærligheten opp i skyene eller ned i helvete. Espedals styrke er evnen til å holde seg på jorden.»  Knut Hoem, NRK P2  «Fremfor alt er boken en følsom dybdeboring i kjærlighetssorgens muligheter, en skisse over et liv i ensomhet - 'uten andre kvinner', 'uten seksualitet'.» Ingunn Økland, Aftenposten «Espedal er en litterær pioner med en uvanlig, årvåkenhet og følsomhet for eksistensens mange nyanser.» Maya Troberg Djuve, Dagbladet                          «Det er de ulike refleksjonene som står sterkest i denne romanen. (...) Det ligger i de små, poetiske setningene, i refleksjonene til et menneske på randen.»  Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad                                 ]]>