I denne gnistrende undersøkelsen i egen familiehistorie forsøker Delphine de Vigan å "skrive sin mor", og jakter på noe essensielt mens hun intervjuer aldrende slektninger, lytter til opptak og leser Luciles egne skriverier. Det er en fortelling preget av lysende skjønnhet og uregjerlig livsglede, mørke hemmeligheter og taushet. Den rommer altfor tidlige dødsfall, og hull i hukommelsen. Den rommer åpenbaringer, og ting som i siste instans er umulig å trenge inn i. Og det er i møtet med det ugjennomtrengelig at en personlig historie forvandles til fiksjon: De Vigan må velge mellom motstridende beretninger, fylle ut store hull, og bruke sin forfatterfantasi til å rekonstruere et liv. De Vigan har skrevet sin mest åpenhjertige roman så langt, med intens selvinnsikt og vidunderlig medfølelse. Alt må vike for natteten er et bemerkelsesverdig, universelt gjenkjennelig og unikt hjerteskjærende verk. Lucile var bare en tenåring da Delphine ble født, og oppdro to døtre langt på vei alene. Hun var en tidligere barnemodell som hadde vokst opp i en bohemfamilie: Alltid med leppestift på leppene, egensindig og vidunderlig. Men etter hvert som Delphine vokste opp, vek Luciles sporadiske vemod vei for en overveldende fortvilelse og skuffelse. Hun ble overbevist om at hun hadde telepatiske evner, og at hun kontrollerte det parisiske metrosystemet; hun ga bort alle pengene sine; hun ble innlagt på sykehus, medisinert, og utskrevet i en slags transe. Unge Delphine satt igjen med mange spørsmål: Hva var det som endret moren, eller hva var det som formet henne helt fra start?