Simon Strauss hadde en brakdebut med den lille faustiske romanen Syv netter i 2018 (Pelikanen) og gjør også i denne romanen, som i sin orginalutgave har sjangertittelen novelle, bruk av nærmest bibelske og apokalyptiske motiver når han skriver sine portretter av samtiden. Han har i Tyskland blitt kjent som en ung opprørsk forfatter som vil ha de store følelsene og motivene tilbake i litteraturen, en slags ny-nyromantiker, og har vist seg å treffe en ny generasjon lesere midt i deres innerste behov for å skrike opp om tingenes tilstand, for å bruke større gester når det trengs. En stillferdig teppehandler, som har gitt opp alt samkvem med andre mennesker og vendt seg mot husene og tingene. En ung kvinne, som flyter på sitt talent for improvisasjon og et utpreget muntert vesen. En gammel by, som over natten blir rammet av en marerittaktig flom. To fremmede, som skjebnen fører sammen denne natten, og som må finne ut hva det betyr å være to. Det er natt og han får ikke sove. Regnet slår i taket. Til slutt reiser han seg og går ned trappene. Vannet er knehøyt i underetasjen. Sko, klær, puter flyter rundt. Et helikopter kan høres i det fjerne. Han tar på seg støvler og går ut. En kvinne har reddet seg på en flåte. Hun flyter nedover den ville elven som tidligere var en gate, bredden preget av ødeleggelsene. Alt hun alltid var for andre hjelper henne ikke lenger, nå er hun på egenhånd. Flåten lar seg ikke styre, like lite som frykten. Simon Strauss' langnovelle forteller om en unntakstilstand, en verden uten fast grunn, og forteller om hvordan to fremmede, som ikke kunne vært mer forskjellige, finner hverandre. Dette er en ekstraordinær og apokalyptisk kjærlighetshistorie med et spesielt blikk for alt som holdes skjult i vår hverdagslige eksistens, men som flyter til overflaten når denne eksistensen trues.