Olaf Bull (1883-1933) blir av mange regnet for å være 1900-tallets betydeligste norske lyriker. Han var en formens mester, som i sine dikt uavlatelig utforsker menneskenes vilkår på jorden, enten han skriver om byens gater, om årstidenes skiftning, om kjærlighet og erotikk - eller om døden, som er et stadig tilbakevendende tema i hans dikt. Selv om Bulls dikt i all overveiende grad er skrevet i konvensjonell, bunden form, er Bull samtidig en svært moderne dikter. Han er vår første storbydikter, men det er ikke bare som skildrer av det moderne liv i byen at Bull innevarsler en ny tid: hele hans livsfølelse, slik den kommer til uttrykk i diktene, er moderne. Bull hadde ingen guder, ingen illusjoner, ingen fasttømret livsholdning. Men han hadde et usedvanlig blikk for sammenhengen i den historiske utviklingen, både i samfunns- og i åndsliv, og han var glødende opptatt av og orientert i det nyeste innen både filosofi og vitenskap. I dette brede utvalget av Bulls poesi møter vi både kjærlighetsdikteren, bybohemen og den poetiske tenkeren Bull - dikteren som ikke flykter fra virkeligheten, men «utvider den gjennom sin flukt», slik han selv formulerte diktningens oppgave.