Kampen om regjeringsmakten tilhører et av partipolitikkens kjerneområder. Ønsket om å komme i regjeringsposisjon er en ambisjon de fleste partier deler. Men ett parti har hatt en særlig sterk evne og vilje til å realisere denne ambisjonen: Det norske Arbeiderparti. Arbeiderpartiets styringstradisjon strekker seg - om ikke helt ubrutt - over mer enn femti år. Vanens makt følger Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon gjennom overgangen fra flertallsstyre til mindretallsstyre - fra «Gerhardsen-epoken» til «Gro-epoken» i norsk politikk. Forfatteren diskuterer politisk lederskap i ulike typer av trengselstider for partiet: når konfliktene har rast om utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske prioriteringer, når det faglig-politiske samarbeidet har kommet under press, når statsministre er blitt satt på oppsigelse, når nye regjeringskabaler er blitt lagt. Boken følger styringsstrevet gjennom Alta-demonstrasjoner, rakettstrid, kvinnepolitiske krav, økonomiske snuoperasjoner og EF/EU-kamp. Men den handler ikke bare om partipolitikkens høydramatiske øyeblikk. Den handler også om maktens trivialiteter - om de mange møtene, de lange dagene, de stadige sonderingene, om all den snakkingen som er nødvendig for å bygge og opprettholde tillit mellom parti og regjering. I slike tillitsforhold kan den personlige utformingen av lederskap få stor betydning. Boken løfter derfor fram særpreget i lederprofiler og styringsstrategier hos Arbeiderpartiets aller mest sentrale tillitsvalgte gjennom perioden: Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Gro Harlem Brundtland.