Vitenskap og teknologi er kilder til makt . de bringer nye objekter, saker og interesser inn i politikken. I denne avhandlingen griper forfatteren tak i det hun har valgt å kalle .politikkens teknologier.. Som alternativ til en forståelse av politikk som utelukkende fokuserer på menneskelig samhandling, forstås politikk som noe mer materielt, som et begrep som også rommer vitenskap og teknologi. Denne avhandlingen er en empirisk undersøkelse av oppkomsten til et nytt politikkfelt og forvaltningsområde: forurensningsforvaltningen, slik den har tatt form i norsk etterkrigstid. Det som undersøkes, er de styringspraksisene og de ulike formene for tekniske og vitenskapelige praksiser som har bidratt til å skape dette feltet. Gjennom å studere styringspraksiser undersøker forfatteren hvordan forvaltningsobjekter, i dette tilfelle ulike former for natur, blir til. Tallteknologier har bidratt til å omforme natur til kvantifiserbare, sammenlignbare og dermed regjerlige størrelser for politikk og forvaltning. Alene er slike tallteknologier likevel av svært begrenset betydning. Avhandlingen viser hvordan ulike former for motstand og kritikk har bidratt til å forme dette politikkfeltet og hvordan aktører utenfor forvaltningsapparatet selv har vært av avgjørende betydning for å sette sakkyndig kunnskap i arbeid.