Innenfor moderne pedagogisk filosofi har det stort sett vært enighet om hvem som er de toneangivende figurene og de viktigste bidragsyterne til den pedagogiske teori. I den grad Friedrich Nietzsche har blitt nevnt, er det fordi han har kommet med noen bitende betraktninger om pedagogikk og dannelse, og at han tidlig i sin karriere holdt en serie kontroversielle forelesninger om de tyske dannelsesinstitusjonenes fremtid. Den manglende interessen for Nietzsches pedagogikk er merkelig, fordi store deler av hans forfatterskap er orientert rundt forholdet mellom liv og verdier. Som utidsmessig pedagog forsøker han gjennom sviende kritikk og slående eksempler å fortelle hvordan det er mulig å leve som et ekte menneske; kreativt, lekent, improviserende og ikke minst overskridende. Hans store ønske var nettopp å kunne være en storslått pedagog for menneskeheten.