Irene var et lykkelig barn, en vanlig jente og en akseptert kvinne. Trodde hun, ville hun tro, ble hun fortalt. Den gode klumpen i magen som heter jeg, meg, Irene, ble sprengt i stykker og spredd for alle vinder. Bitene falt ned på bakken som et lysende regn av stjerner og hun satt uforstående og forvirret tilbake. Krefter hun skulle ha brukt til å utnytte sine muligheter, gikk med på å lete etter de tapte bitene i et panisk forsøk på å sette seg selv sammen. Hun skulle, ville og måtte forstå, men klarte det ikke. Virkeligheten var for komplisert og smertefull å forholde seg til. Hennes indre verden tok stadig større plass. Navnet Irene ble tidlig noe ullent og rart uten innhold. Hun ble syk, men skjulte det godt, i for mange år. Da både hode og kropp kollapset, var eneste utvei å erkjenne at hun ikke hadde tålt oppveksten i familien hun ble født inn i. Noe hun ikke er alene om.