Etableringen av krisesentre i Norge er en kvinnehistorisk viktig begivenhet. Fra det første senteret ble etablert i 1978, tok det få år før det var sentre over hele landet. Bak opprettelesen sto kvinneaktivister og lokale ildsjeler som ville synliggjøre vold mot kvinner som et kjønnet maktovergrep og et samfunnsproblem. I denne boken ser Solgunn Eidheim på fremveksten og organiseringen av krisesentrene, og hvordan de endret seg i løpet av det første tiåret. Sentrale spørsmål er hva som påvirket etableringen av krisesentrene, hvilken ideologisk plattform de utformet og hvordan de utviklet seg i møte med myndighetene. Spesiell betydning hadde valget av flat organisasjonsform, som ga sentrene både muligheter og utfordringer. Eidheim viser hvordan bevegelsen jobbet i et praktisk og i et politisk spor. Arbeidet besto av forhandlinger med både hjelpetjenester og politi, samtidig som det ble stilt krav om skjerpet bruk av straff for gjerningspersonene. Boken bygger på et rikt kildemateriale og gir et nært historisk bilde av tida da krisesentrene ble etablert, samt innsiktsfull analyse av bevegelsen. Den anbefales til alle som er opptatt av kvinnebevegelsen og forståelsen av vold mot kvinner. Den er også relevant for studier av sosiale bevegelser og organisasjonsformers betydning for politisk makt.]]>