Hvorfor kan ikke homofil praksis mellom voksne, samtykkende mennesker kriminaliseres? Hvorfor kan ikke bruk av sigaretter og alkohol kriminaliseres fordi det påfører staten store utgifter? Hvorfor kan ikke tigging på offentlig sted gjøres straffbart? Og hvorfor kan man ikke innføre fengselsstraffer på 50 år for drap og voldtekt? Kan Stortinget kriminalisere atferd kun fordi politikerne ønsker å sende et signal om at atferden er uønsket, eller ut fra rent moralske overveielser?

Rammes det at en person kjøper en sexdukke som ser ut som et barn, av straffeloven § 311, som setter straff for befatning med fremstillinger som seksualiserer barn? Kan en person med russisk statsborgerskap som fører en drone, straffes kun fordi vedkommende har russisk statsborgerskap? Kan en person som fører elsparkesykkel med promille, straffes like strengt som en person som gjør det samme med en personbil?

I denne boken undersøkes kravet om forholdsmessighet ved bruk av straff. Kravet begrenser lovgivers adgang til å kriminalisere. Det er et sentralt prinsipp ved tolking av straffebud (et alminnelig straffbarhetsvilkår). Forholdsmessighetsprinsippet er grunnleggende når straff skal utmåles.

Kravet om forholdsmessighet ved bruk av straff har tradisjonelt hatt en tilbaketrukket rolle i norsk strafferett. Praksis og teori tyder på at endringer er på vei.

Jon Petter Rui er professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Han har skrevet bøker og artikler innen fagområdene strafferett, straffeprosess, menneskerettigheter, og tilknyttede fagområder.