Steinene roper er fortellingen om kirken i Nord-Afrika. Dens historie er også vår historie - vår egen kirkes røtter og kimen til moderne tenkning(!); det var (faktisk) her, i Nord-Afrika - med Kartago i dagens Tunisia som bropilar mot Roma og hovedsete for Romerrikets afrikanske områder, et vitalt og et av de viktigste sentra i kristendommens første århundrer - at menneskerettigheter og religionsfrihet måtte etterspørres og argumenteres for; der kirkelig enhet måtte defineres (det 'katolske'); dåp og tradisjon ble drøftet; og hva med kirkens forhold til staten og tilpasninger i det kristne livet for en folkets kirke (og ikke kun for de mest hengivne) ... eller bør den troende alltid tillitsfullt møte døden gjennom martyriet? Her ble ingen enkle svar gitt, kun eksempler på kraftig retorikk; det er fra juristen Tertullian (Kartago rundt år 200) vi har utsagnet: «martyrenes blod er kirkens såkorn.» Og martyrene fra Scilli og andre som fulgte i sin Mesters fotspor kunne med vektigere grunner enn oss spørre hvilket vern Gud har å tilby sine troende. En senere biskop, Cyprian, spurte sin menighet i møte med pesten om de ønsket spesialbehandling for den plagsomme scirocco-vinden også? Mens liturgien i Roma ennå var på gresk, foregikk den på latin i Nord-Afrika, og noen av de første bøker på latin ble skrevet her - av skikkelser som skulle bli stående som søyler i den kristne katedral - med Augustin som den mest ruvende. Boken omhandler også tilbakegangen. Etter å ha vært betydningsfull i flere hundre år sank kirken i Nord-Arika ned i historiske lag av sand, fullstendig assimilert av den muslimske ekspansjon. Men den hadde lagt grunnlaget for mye av det som ettertidens kirker over hele verden har trodd og praktisert. Dette er det viktig å få kjennskap til, vi som så lett hopper paradis over tiden og lander alt av eventuell før-reformatorisk betydning i Roma eller i kirkens fremvekst innerst i Middelhavet.