Fosen har breie landsbruksbygder, flate fjorder og høge fjell, og har til alle tider vært vendt mot Trondheim og mot kysten. Det har tradisjonelt vært mye båttrafikk, sildefiske og sesongarbeidere her. Denne utbredte trafikken (eller rækstern, som eldre fosninger kunne finne på å si) påvirker språket, slik at det endrer seg fortere enn mange andre steder. Det gir slipp på mange særegenheter og blir mer likt språket i områdene rundt. Dermed blir «denne trønderdialekten [...] så gneden og slidt», som Amund B. Larsen bemerka i 1885. I moderne tid brukes navnet Fosen mest om den halvøya som ligger nord for Trondheimsfjorden og er heim for ca. 20 000 fosninger. Tradisjonelt strakte Fosen seg utover et større område og det snakkes fosenmål også på Hitra og Frøya, i Hemne, Snillfjord og Agdenes i tillegg til Fosenhalvøya. Denne boka gir deg et innblikk i dialekten i Fosen - eller mer nøyaktig: dialektene. Det er nemlig ganske store dialektforskjeller mellom de ulike distrikta her. Du får ei fyldig ordliste med ord som oppfattes som ganske særegne for Fosen, og ei oversikt over hvordan fosenmåla ligner på og skiller seg fra dialektene rundt, både i sør, nord og øst (over grensa til Sverige). Dessuten har vi studert Fosen-dialektene som språksystem, og særlig sett på ulike konstruksjoner som er ganske eksotiske, sett fra standardmåla bokmål og nynorsk. Til overmål har vi inkludert en del historisk materiale: rim og regler, skrøner, viser og ordtak. Det hele er rikholdig illustrert med dialektkart, sjøkart og gamle og nye bilder fra Fosen.