Denne boka er tilgjengelig i en gratis open access-utgave på noasp.no.Utgangspunktet for dette nummeret av Skriftkultur er at det no er 150 år sidan Ivar Aasen lanserte landsmålet, som den gongen var utan valfridom i form- og bøyingsverket, og at dette skriftspråket av bestemte historiske årsaker har utvikla seg til eit nynorsk skriftspråk som er kjenneteikna av stor valfridom jamført med dei aller fleste andre offisielle skriftspråk i verda. Stendig nye rettskrivingar gjennom det 20. hundreåret medførte både motstand mot og vanskar ved implementeringa av reformene. Forlag og avishus laga sine eigne husnormer, og ei rekkje studiar har vist at elevar, studentar og jamvel lærarar har hatt vanskar med å halde styr på kva som til ei kvar tid er tillatne former i nynorsk. Samstundes blir norske elevar og studentar truleg eksponerte for meir bokmål enn nynorsk jamvel i kjerneområda for nynorsken på Vestlandet, noko som kan skape utfordringar for nynorskbrukarar. Gjennom seks vitskaplege artiklar diskuterer forfattarane utfordringane og moglegheitene som knyter seg til bruk av, eksponering for og opplæring i det nynorske skriftspråket. Artiklane inkluderer spørsmål knytt til bruk av husnormer i nynorskorganisasjonar, avvik frå nynorskrettskrivinga i elevtekstar og eksponering for og opplæring i nynorsk i utdanningsinstitusjonar. I eit vidare perspektiv handlar spørsmålet om tradering av nynorsk også om kva plass og funksjonar språket fyller, det vil seie kva slags sosial praksis som ligg til grunn for nynorsken. Publikasjonen rettar seg mot studentar, forskarar og andre som er opptekne av det den nynorske skriftkulturelle praksisen.]]>