På slutten av 1800-tallet endret universitetet grunnleggende karakter. Det universitetet som i 1854 flyttet inn i universitetsanlegget ved Karl Johans gate hadde i første rekke vært en utdanningsinstitusjon som formidlet kunnskap, kultur og dannelse til vordende embetsmenn. I 1911 hadde universitetet vokst frem til å bli et miljø der forskning og formidling av forskningsbasert kunnskap stod i høysetet. Denne omdanningen var ikke en friksjonsfri og rettlinjet prosess. Den var vevd sammen med endringer i den internasjonale vitenskapelige verden og i det norske samfunnet. Embetsmannstandens tap av politisk hegemoni, demokratisering av samfunn, politikk og kultur, gjennomslag for folkelig-nasjonale dannelsesidealer, framvekst av organiserte profesjoner og etterspørsel etter spesialisert vitenskapelig kunnskap for å modernisere samfunnet, var blant de faktorene som bidro til å omforme universitetet.