Den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 skulle innevarsle et dramatisk av-snitt i Universitetet i Oslos historie. De nye makthaverne ønsket å skaffe seg kontroll over landets viktigste læresteder. Fra 1933 var ledelsen skiftet ut ved tyske universiteter. Forskning og undervisning skulle følge nasjonalsosialistiske retningslinjer, og lærestedene styres etter førerprinsippet. I Øst-Europa førte dette til at universiteter ble stengt, lærere og studenter forfulgt og drept, og grunnlaget for intellektuelt og akademisk liv ødelagt. I Norge, som i andre vesteuropeiske land, ble forsvaret for den akademiske frihet og det kollegiale selvstyre desto viktigere. Ansatte og studenter sto overfor skjebnetunge valg: kamp og konfrontasjon, pragmatisk tilpasning eller åpen kollaborasjon. Mange studenter og universitetsansatte tilbrakte deler av okkupasjonsårene i tysk fangenskap, mens andre søkte tilflukt i eksil. Konfliktene som utspilte seg mellom universitetet på den ene siden og okkupasjonsmakten og NS-regimet på den annen, kom til å utgjøre et av de viktigste frontavsnitt i den norske holdningskampen mot nazismen.