Vi veit ikke når norsk . og dermed norrøn . arverett (dvs i ordets mer juridiske betydning) oppsto. Bare at den også hos oss må ha kommet sammen med eiendomsretten, dvs. privateiendommen . som imidlertid for jordas vedkommende i lang tid var begrenset, jfr den norske odelsretten. Dette har sannsynligvis skjedd over en lengre periode i de første hundreårene av vår tidsrekning, og har vel fulgt samme hovedlinjer som hos andre germanske stammer, men med sine mer eller mindre viktige særtrekk, blant annet på grunn av manglende eller svak romersk påvirkning. Utviklinga har sikkert hatt flere overgangstrinn der det nye har tatt med seg mange av ættesamfunnets ikke-juridiske normer. Men her har vi få holdepunkter. Den eldste opplysninga om arveretten her til lands finner vi i ei kjent runeskrift fra Tune i Østfold. På steinen er risset etter det gamle runealfabetet og innskriftene anslås å være fra 300- eller 400-tallet. Manuskriptet til denne boka var opprinnelig et eget kapittel i et større arbeid som Hans I. Kleven holder på med om arveretten sett i historisk og klassemessig sammenheng. Under bearbeidinga av råmanuskriptet og nærmere gjennomtenkning av hele opplegget kom han fram til at det kunne være mer hensiktsmessig å utgi denne delen som egen bok. Dels fordi emnet i seg sjøl har spesiell nordisk interesse og er sterkt særpreget. Dels fordi denne delen etter hvert ble så omfangsrik at det av praktiske . og "lesevennlige" . grunner kunne være en fordel å presentere stoffet separat. Bokas emne er . i tråd med hele opplegget . norrøn arverett, og da stedlig avgrenset til Norge og Island. Framstillinga bygger på et omfattende kildemateriale.