Etter andre verdenskrig opplevde Universitetet i Oslo den største omveltning i sin historie. Bare fra 1960 til 1975 ble studenttallet firedoblet og lærerstaben nesten tredoblet. En ny universitetsby reiste seg på Blindern i høyt tempo. Utviklingen ble i stor grad drevet frem utenfra: av politikere som ville investere i høykvalifisert arbeidskraft og av etterkrigstidens baby boom-generasjon som grep mulighetene velferdsstaten gav dem til å ta akademisk utdanning. Den forserte veksten traff et universitet som lenge hadde strevd med å reformere seg selv. Nedarvet struktur, dagligliv og selvforståelse ble rystet i sine grunnvoller. Mens universitetet som institusjon kom under et økende legitimitetspress fra samfunnet omkring, kunne mange av de ekspansive fagmiljøene utnytte veksten for egne formål. Samtidig bidro massifiseringen både til å utdype gamle forskjeller mellom ulike vitenskapskulturer og til å skape nye strategiske allianser på tvers av gamle kløfter mellom fag og statusgrupper.