«Det følger blod i mitt arbeid, og en endeløs sorg og fortvilelse», skrev Ahlert Horn om egen motstandskamp, da det stormet som verst, og venner og bekjente falt i krigen. Hvem var denne distriktssjefen som ledet motstandskampen fra september 1942 og til freden, i nesten tusen dager? Hvordan kunne han lede en hel hær av frivillige, fra Sigdal og Modum i nord, gjennom Eiker-bygdene, Drammen, Lier, Sande, Svelvik og Hurum - uten en gang å kunne gjøre seg til kjenne? Hvordan kunne han være en tydelig motstandsleder, med Gestapo-sjefen og tyskere som stamkunder i egen forretning? Hvordan greide han å operere fra en skjult kommandosentral i sentrum av Drammen, midt blant tyskere, angivere og gestapister? Hvorfor nektet han å flykte fra en okkupert og lovløs by? De som fikk arr under krigen, gikk stille i dørene etterpå. De ville legge det vonde bak seg, for å forsøke å komme seg videre. De sa ikke mye om den vonde tiden, om de sa noe i det hele tatt. Motstandslederen Ahlert Horn var en annerledes krigshelt. Han var ingen Max Manus eller Gunnar Sønsteby, ingen dristig sabotør eller iskald kriger. Han var en småbarnsfar i hatt og frakk, en ingeniør og pappa som hver dag gikk fra sitt hjem i Amtmand Breders gate 29 i Nybyen til forretningen som bar hans navn i Øvre Storgate 6. Okkupantene la ikke merke til ham, og det var hans store fordel. Fra kjelleren i forretningen sin styrte han Hjemmestyrkene på en slik måte at hans sjef, Jens Christian Hauge, omtalte ham som et forbilde for andre distriktssjefer.