I slutt fasen av krigen økte den tyske ubåtaktiviteten i Norge generelt og Horten spesielt. De allierte rettet større og større oppmerksomhet rundt tyskerens aktivitet på Horten. Den 23. februar 1945, helt i krigens sluttfase, kom 73 bombefly fra England og la verftet i ruiner. Tilbake sto lokalsamfunnet uten sin viktigste arbeidsplass. Spørsmålene om hvorfor det var nødvendig å bombe hjørnesteinsbedriften så seint i krigen ble reist, det samme ble spørsmålet om hva norske myndigheter viste og hvilken aktivitet tyskerne hadde i Horten som gjorde det så viktig å bombe. Det er tidligere skrevet lite om bakgrunnen for avgjørelsen om å bombe det tyske verftet. I undersøkelseskommisjonen etter krigen vies bombingen på Horten liten eller ingen oppmerksomhet, heller ikke i andre tilgjengelige kilder er den allierte aksjonen viet særlig stor omtale. Hvorfor ble det skrevet lite om dette? Dette innebar samtidig at det har oppstått en del rykter og fremsatt påstander som ikke er særlig godt begrunnet i historiske fakta. I denne boken er hendelsen før, under og etter bombingen for første gang satt inn i en mer helhetlig sammenheng. Nye kilder bringes frem og stoffet er basert både på ny forskning og en gjennomgang av allerede tilgjengelige kilder. Historien om bombingen av marineverftet på Horten er en historie om gradvis oppbygging av tysk aktivitet, som etter de alliertes invasjon i Normandie i 1944, får økt militær betydning for tyskerne. Utprøving av ny teknologi, snorkelen, blir testet og utprøvd med utgangspunkt fra Horten. Opptrening av ubåtmannskapene blir flyttet fra Østersjøen til Horten. Både Hitler og andre tyske ledere forventer seg mye av de nye ubåtene og den nye teknologien. Samtidig dukker det stadig opp nye «mystiske» ubåter ved det tyske anlegget i Horten. For de allierte, som hadde negative erfaringene fra slaget mot de tyske ubåtene i Atlanterhavet, utgjør det som skjer i Horten en alvorlig trussel.