Det er med store øyne jeg i 1998, som kadett på Krigsskolen, sitter på Rjukan fjellstue sammen med årskullet mitt og hører Joachim Rønneberg fortelle om aksjonen han ledet for mer enn 50 år siden. Selv om jeg har hørt foredraget før, i 1993 på HV-skolen på Dombås, og selv om jeg har brukt den siste uka på å krysse vidda og avsluttet med å leke krig på Songevann hele den siste natten, føler jeg ikke et snev av trøtthet. Det fenger å høre de gamle gutta fortelle om det de har vært med på med sine egne ord. Med gutteaktig glimt i øyet og en imponerende ydmykhet loser Rønneberg oss igjennom den utrolige historien, og krydrer annenhver setning med humoristiske kommentarer. Det er imidlertid én setning jeg legger ekstra merke til: «Ingen har, så vidt jeg vet, gått fluktruta i ettertid.» Forrige gang jeg hørte historien, tenkte jeg under foredraget at det ville vært morsomt å gå den turen. Denne gang bestemmer jeg meg.