Boken ble kanskje det viktigste politiske og filosofiske manifest som influerte og inspirerte til studentopprøret på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Tysk-amerikaneren Marcuse sto for en avvisning av det bestående, samtidig sto han i den filosofiske tradisjonen. Et sentralt tema i Marcuses kritikk var at samfunnet tok opp i seg og gjorde seg upåvirkelig mot all motstand. Han kritiserte også forbindelsen mellom vitenskapen og destruktiv teknologi, i samtiden mest iøynefallende eksemplifisert ved napalmbombene i Vietnam. Den første delen av boken er konsentrert om det endimensjonale samfunn, og Marcuse presenterer sin teori om fremveksten av politisk kontroll i det han kaller det avanserte industrisamfunn. Den andre delen av boken tar for seg endimensjonal tenkning, hvor Marcuse kritiserer språkbruk og fremstillingsformer i media, samt moderne vitenskap og teori. I tredje del peker han på mulige uttrykksformer for kritikk i en slik virkelighet, og hvilke muligheter for påvirkning en protestbevegelse kan ha.