Den 29. januar 2017 skrev det norske herrelandslaget i håndball seg inn i historiebøkene. For første gang hadde laget spilt seg frem til finalen i et internasjonalt mesterskap. Nesten-laget Norge var ikke lenger bare nesten, men en jevnbyrdig motstander til håndballstormakten Frankrike, som spilte VM-finalen på hjemmebane i Paris med 16 000 tilskuere på tribunen. Til slutt tapte Norge, men samtidig vant laget publikums hjerter med sin hurtige og underholdende håndball. Det norske kvinnelandslaget har vært en stormakt i håndballverdenen og medaljegrossist fra store mesterskap gjennom flere tiår, mens håndballherrene har levd sitt liv i kvinnenes skygge. Nå er de i ferd med å tre ut av det skyggelagte landskapet. Prosessen som ligger til grunn for en slik positiv utvikling handler denne boken om, og om treneren som har ledet landslaget siden 2014, Christian Berge, trondhjemsgutten som selv ble en sentral spiller på SG Flensburg-Handewitt, i verdens tøffeste liga, den tyske bundesligaen. Bokens tittel, Ubuntu, er et zuluord som betyr "samhold" eller "vi står sammen". For den som ikke har fått med seg hva spillerne nærmest mumler når de avslutter samlingen i ring før kamp og etter en time-out i løpet av kampen, så er det ubuntu. Men ordet er mer enn et verbalt ritual, det signaliserer også noe viktig om hva som er styrken og drivkraften i landslaget: Det kreative fellesskapet, én for alle og alle for én.