"2. september . Sørlandsbanen . Vi måtte fraktes i buss fra Drammen til Hokksund på grunn av "arbeider på linjen". Dermed er vi noen minutter forsinket. En gammel dame hisser seg opp og skjeller ut konduktøren, som er urokkelig i sin vennlighet. Hva har vel en hvithåret dame å bestille som ikke kan utsettes tyve minutter? Jeg har sluttet å la slikt få betydning i mitt liv. Alt har sin tid, og til graven kommer vi alle.Men så inntreffer det mellom Hokksund og Kongsberg et av disse uforklarlige øyeblikk av tilsynelatende grunnløs glede. Kanskje er det landskapet, epletrærne som luter mot jorden med grenene tunge av frukt, den røde glansen fra rognebærtrærne, de modne åkrene, høstens rikdom og overflod badet i sol. Det er en følelse fra barndommen som hjemsøker den middelaldrende mannen, fyller ham med ordløs takksigelse, og gjør ham forelsket i løse luften."