I 1814 strebet den unge nasjonen Norge etter å bli likeverdig med de europeiske kulturnasjonene. På naturvitenskapens område skulle verden se at Norge kunne bestemme tid og sted like presist som stormaktene. Kunnskap om tid og sted var dessuten en viktig forutsetning for navigasjon til sjøs. De første forsøkene ble gjort med beskjedent utstyr og i små observasjonsskur, men det ble snart klart at det trengtes et observatorium. Observatoriet er det første forskningsanlegget som ble etablert ved Universitetet i Oslo. Det sto ferdig i 1833 og var i funksjon i 101 år. Hensikten var å bestemme hovedstadens koordinater så presist at det kunne tjene som landets nullmeridian for kart og oppmåling. Den offisielle tiden i hovedstaden ble bestemt daglig ved astronomiske observasjoner. Anlegget ga også rom for professor Christopher Hansteens forskning på jordens magnetfelt og himmellegemenes bevegelser. Teknologien kom fra utenlandske instrumentmakere og tok flere år å lage. Nitide observasjonsrekker ga data for å beregne banene til planeter, asteroider og kometer i verdensrommet, gjerne i samarbeid med utenlandske observatorier. Observatoriet i Oslo har vært avgjørende for naturvitenskapen som fagfelt i Norge. Denne boka handler om utviklingen fra 1833 til forskningsanlegget ble nedlagt i 1934.