Siden de første drabantbyene ble bygget i Norge i etterkrigstiden, har aviser, nyhetssendinger og forskningsrapporter flittig fortalt sine historier om dem, om hvordan de er å leve i, om hva de gjør med menneskene som bor der. De har også avfødt en lang rekke skjønnlitterære fortellinger; mange av Norges mest kritikerroste, leste og folkekjære forfattere de siste tiårene har hentet sitt stoff fra hverdagen i norske drabantbyer. Så hva skriver de egentlig om? Ganske følsom til å være fra østkanten er ikke en bok om hvordan det «egentlig» er i norske drabantbyer, men en bok om drabantbyen som motiv, symbol og myte. Om hva drabantbyen betyr, både i norsk litteratur og i norsk selvforståelse. Om en pågående samtale i bokform over flere tiår, hvor Roy Jacobsen, Tove Nilsen, Eva Ramm, Axel Jensen, Guro Sandsdalen, Sarah Zahid, Per Petterson, Dag Solstad, Nikolaj Frobenius, Ingvild Rishøi, Linn Strømsborg, Zeshan Shakar, Christopher Nielsen og mange flere har kommet med sine innspill. Samtidig pipler forfatterens egen oppvekst, ungdomstid og voksne familieliv helt ytterst i Oslo frem underveis. Slik blir dette også en bok om å drikke lunkent øl i skogen, om huset hvor det lå pornofilmer på stuebordet, om springskaller i skolegården, om bakglatte ski og sludd i ansiktet, om da Public Enemy spilte på Alaska, om å flytte tilbake til dit man vokste opp.