Marcel Proust (1871–1922) vokste opp i et borgerlig, beskyttet miljø like utenfor Paris. I sine unge år førte han en fornem tilværelse blant overklassen, men samtidig led han av kronisk astma og trengte tilsyn. Da moren døde i 1905, trakk han seg gradvis tilbake fra offentligheten. Fra 1910 tilbrakte han mye av sin tid på soverommet, hvor han sov om dagen og skrev om natten. Med dette som ytre betingelser skapte Proust den store romansyklusen På sporet av den tapte tid. Verket var fra Prousts side opprinnelig tenkt som en roman i tre bind, men den franske forleggeren ga den siden ut i femten. Sodoma og Gomorra utgjør bind sju og åtte – av i alt tolv – i den innbundne, norske utgaven. Med På sporet av den tapte tid var Proust med på å endre romankunsten på avgjørende vis. Den tradisjonelle psykologiske roman ble avløst av en mer innoverskuende og springende fortellerform. Romanen er i en viss forstand også en selvbiografi, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. En sentral ledetråd blir hvordan den spontane erindring gjør det mulig å gjenopprette spor av fortid. For Proust er det tapte paradis det eneste sanne, den indre verden det eneste virkelige.