På sitt beste klarer Henrik Ibsen å trollbinde publikum med sorg og glede, frykt og medlidenhet, humor og latter. Ser vi på den omfattende Ibsen-forskningen, er det ikke like lett å la seg trollbinde. Men uansett er det grunn til å fremheve at det komiske ikke er fraværende, hverken hos Ibsen eller i Ibsen-forskningen. Det har bare kommet i andre rekke. Ibsen har ofte nok figurert som den fremste representanten for det moderne gjennombrudd i Norden. Denne boken forsøker isteden å se på forutsetningene for Ibsens dramatikk og plasserer ham som en suksessrik komedieskriver i tradisjonen fra Ludvig Holberg. Med stykker som Kjærlighedens Komedie (1862), De unges Forbund (1869), Samfundets støtter (1877) og En folkefiende (1882) gjør Ibsen stor suksess på bokmarkedet og på teaterscenene. Om vi skal oppsummere Ibsens innsats som dramatiker, kan vi godt si at den besto i å skyve interessen, kvaliteten og prestisjen fra vers til prosa, fra det historiske til det samtidige, fra det tragiske til det komiske.